Kreativt miljø
Et studio, et atelier, hva trenger det? Hvordan designer man et rom for fri tanke og kreativitet? Kan vi foreslå generelle retningslinjer? Neppe. Alle gjør det på sin egen måte. Noen fyller rommet med interessante objekter, overskuddsmateriale og tilfeldig rot, mens andre nyter det motsatte: ryddige, ordnede rom med rene linjer, skarpe vinkler og spissede blyanter som venter i stille beredskap.
Dette er et skolerom, behagelig slitt og lett vedlikeholdt. Et tilgivende miljø som bærer umiskjennelige spor av mange års kreativt arbeid. Noen ganger samles en gruppe skapende mennesker her. Noen ganger, om man er heldig, kan man få hele rommet for seg selv og bre seg ut akkurat som man vil.
Men selve prosessen — hva handler den om? Den kan begynne i en slags kaos, en samling materialer. Å bevege seg på ren intuisjon, i brede sirkler rundt et emne som ennå ikke er formulert. Lete og finne — en fjær kanskje, eller en krøllete pose i en lokkende sitrongul nyanse. Henge opp gamle skisser og notater på veggen. Et ord, en setning som dukker opp i hodet — best å skrive det ned på en skrivetavle før det glipper. Sakte vokser det fram et kollasj av ord, bilder og små tegninger. Et miniunivers: dette, hint og noe annet i fysisk form. I beste fall begynner man å forstå hvilken retning man er på vei.
Violas malerier springer ut av barndomssituasjoner, opplevd, drømt eller forestilt, alle med en merkbar følelsesladning. Som en følelsenes arkeolog setter hun sammen fragmenter og skaper øyeblikksbilder av bestemte stunder. Et teppe, et glimt av tapet, eller måten lyset faller på et ryateppe; detaljer hentet fram fra minnets gruver. Det treffer betrakteren midt i solar plexus, og tanken kommer: ja, sånn var det også for meg.
Skrivetavler og oppslagstavler fylles og viskes ut etter hvert som arbeidet vokser fram. Det er en så analog prosess man kan tenke seg. Komposisjoner oppstår og utvikles, av og til så fine at de nesten krever å bli dokumentert.
Foto: Pia Ulin. Styling og tekst: Cilla Ramnek. Kunstner: Viola Sparre.
